Nok et varsko for sportsjournalistikken 02.08.09

Er det mulig å få riksmedia til å komme på et idrettsarrangement utenfor Oslo? Sånn bortsett fra fotball?

Denne helga konkurrerer Norges beste friidrettsutøvere under NM på Lillehammer. 325 deltakere gjør rundt 500 starter i 40 øvelser. Det er et av Norges største idrettsarrangement, for en av de største idrettene i Norge.

Lillehammer ligger to timer og ti minutter unna Oslo S. Er det for langt?

Ingen av nettutgavene til VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV2 eller Nettavisen har egne folk til stede på Lillehammer. Alle kjører NTB-saken, med bilder fra Scanpix. Flott for NTB, det beviser jo at de trengs.

Men kan norsk sportsjournalistikk være stolt av det? NRK har egne folk der, og kanskje vi får se noe på TV2 i kveld og. Skjønt, ikke være for sikker. Det er tross alt full fotballrunde. Kanskje får vi lese noen linjer i VG og Dagbladet i morgen, Aftenposten er sikkert på plass.

Nå skal særlig Dagbladet.no ha skryt for å bruke mye plass på NTB-sakene i dag, og VG har selvsagt funnet et nyhetspoeng i at Steira vinner og de slår saken opp. De har egne journalister på saken, som har sitert langrenn.com sin sak pluss at de har slått på tråden til landslagstrener Egil Kristiansen. Men de er neppe på Lillehammer…

Ja vel, dette er da ikke noe nytt. Sånn har det vært en stund sier du kanskje. Mindre idretter blir nedprioritert, andre ting må prioriteres.

Ja vel, men i følge frontsjef på VGNett så har dagens vakt vært ”tidenes roligste og kjedeligste vakt”. Altså det skjer ingenting. Selv på de roligste dagene kan ikke rikspressen unne seg å sende egne folk til et av landets største idrettsarrangement. Beklager, de har jo folk på alle tippeligaarenaene i dag. Der skjer det jo tross alt bare ting annen hver uke.

Men joda, sportsjournalistene stikker jo innom mindre idretter også. For et par uker siden, i begynnelsen av fellesferien fikk vi daglige oppdateringer i alle kanaler fra svømme-NM. Imponerende mange nyheter syns jeg, bra jobba! Så å reise til Tøyenbadet kan man koste på seg. Lillehammer derimot. Nei, det blir for langt.

Vil vi virkelig ha en sportsjournalistikk der NTB og NRK er de eneste som reiser rundt på alt, og de andre bare siterer pressemeldinger eller NTB? Vil vi ikke ha egne journalister der ting skjer, som kan finne sine egne saker?

De vil ha min stemme, men vil de snakke med meg? 28.07.09

For et par uker siden ble Jørund H. Rytman påkjørt mens han kjørte bil. Stortingsrepresentanten fra Buskerud er en av mange politikere som har funnet ut at de kan fortelle omverden (les: potensielle velgere) hva de driver med via Twitter. Problemet var at meldingen fra Rytman kunne tolkes på flere måter. Jeg skal ikke tolke innholdet, Arnstein Larsen har synset på en god måte om hvorfor så mange reagerte på meldingen.

Rytman er min mann på Stortinget. Det vil si, han representerer min valgkrets og jeg skal være med å bestemme om han fortjener gjenvalg eller ikke. Det var bakgrunn for at jeg stilte Rytman et spørsmål da jeg leste meldingen hans, et spørsmål som ble retwitret av rundt 50 personer.

Meldingen ble raskt plukket opp av journalister, både VG, Dagbladet, TV2 og Drammens Tidende omtalte saken. Rytman fikk mangedoblet antall følgesvenner på Twitter, og ble dagens snakkis blant norske kvitrere. Jørund Rytman blir tydeligvis oppgitt over reaksjonene meldingen hans skaper, og gjør etter min mening en nesten større tabbe: Han sletter meldingen fra Twitter, og prøver dermed å skjule sine spor. Kan du ikke stå for det du skriver på Twitter, så ikke skriv det! Så enkelt er det. I hvert fall ikke i en sak som blir så kontroversiell.

Men Rytmann har fortsatt ikke svart meg på spørsmålet mitt.

Og det er mitt poeng. Politikerne må ta innover seg at velgerne nå begynner å kreve svar direkte via kanaler vi tidligere ikke har hatt. Før måtte jeg skrive leserbrev til en avis, møte politikeren på standen den ene dagen han var i mitt område eller kontakte politikeren direkte via brev eller telefon – og håpe på et svar. Det trenger jeg ikke nå. For jeg kan gjøre det med få tastetrykk, og det beste er at det skjer i full offentlighet så alle kan se hva vi snakker om. Dermed kan ikke politikere snu seg unna vanskelige spørsmål. Da ryker tilliten tvert!

Noen dager etter Twittermobben hadde sagt sitt om Frp-politikeren, stilte Rytman et godt spørsmål – og fikk svar av førstekandidat for Krf i Buskerud, Eva Hølli.

Mitt svar er: Selvsagt skal du svare, det er normal høflighet. Tror politikere at de kan bare velge å svare på de spørsmålene de liker å svare på? Velkommen til den nye verden, hvor alle får en stemme og kan snakke høyt. Dere er politikere, vi må få stille spørsmål til dere og forvente å få et svar. Ikke om ting som er private, og ikke relevant for politikken. Men det som er politisk relevant og sier noe om deg som politiker må vi få svar på.

Og det gjelder ikke bare om spørsmålene kommer fra vanlige velgere. Politikere vil heller ikke alltid svare andre politikere om deres egen politikk. Et godt eksempel er fjerdekandidat for Arbeiderpartiet i Buskerud Laila Gustavsen som stilte førstekandidat for Buskerud Frp, Ulf Erik Knudsen, spørsmål på sin blogg. Knudsen ville tydeligvis ikke svare, og Gustavsen la ut hele e-postkorespondansen i sin blogg. Knudsen ser enda ikke ut til å ha svart. #fail, som det sies på Twitterspråket.

Hvor lenge vil politikere, uansett parti, slippe unna med ikke å svare?

For meg er sitatet til Rytman ganske uskyldig, og føyer seg inn i listen med meldinger som man ikke skjønner rekkevidden av å publisere på twitter. Typisk nybegynnerfeil. I løpet av disse to ukene har Rytman lært mye, og han har begynt å svare opp flere som stiller spørsmål. Stort kudos til Rytman, fortsett slik

Selv om jeg ikke har bestemt hvilken stemmesteddel jeg skal putte i urna i år, er det ingen hemmelighet at det neppe blir Rytman og Frp. Men verken dette innlegget eller twittermeldingen min var et forsøk på å sverte Rytman eller Frp, tvert om. Det var et forsøk på å gå i dialog, og gjøre min borgerplikt. Stille spørsmål til politikerne. Men da vil jeg ha et svar tilbake.

Vi prøver igjen 27.07.09

Det er alt for enkelt å opprette en blogg. Alt for enkelt! Det er mye verre å holde den oppdatert. Ett år siden første og eneste innlegg i denne bloggen er for pinlig, selv om jeg har mikroblogget nesten 1.400 ganger siden den gang. Nå ber jeg om tilgivelse, og prøver igjen.

Jeg skal forsøke å holde meg til et skråblikk på medieutviklingen, både sosiale og tradisjonelle medier. Jeg vet jeg kommer til å mene noe om valgkampen,  kanskje spesielt sett med Buskerudøyne. Og du skal jammen meg ikke se bort i fra at jeg kommer til å ha noen meninger om norsk idrett, da stort sett det som skjer i kullisene.

Død over “Seieren er vår” 12.05.08

Jeg så Vålerenga for et par uker siden. Hjertet banker ikke ekstra sterkt for noen lag her i Norge egentlig. Men det er moro å se Enga. Da tenker jeg ikke på ballspillet, for det er det ofte så som så med.

Men stemningen. Du og du. Alltid like imponert. Det samme gjelder om du tar turen innom Stadion i Bergen og et par andre steder. For ikke å snakke om Anfield eller Filbert Street.

Det synges sanger alle kan. Det er unisone brøl. Det er et solid fellesskap. Men hvorfor skjer dette kun på klubbarenaene? Har du sett Hareides menn i utfoldelse er det ikke mange felles sanger å høre. Oljeberget prøver så godt de kan med å lage liv på landskamper i fotball, men det er vel ikke helt det store.

Hva skal til for å få et fellesskap og en stor fanskare på en nasjonal idrettsarena? Hvem skal ta ansvaret? Er det arrangørene som må starte opp en fanklubb? Må de forskjellige forbundene gjøre noe? Eller burde kanskje et firma starte opp en fanklubb som et PR-prosjekt? Norske firma bruker store summer på sponsing av idretten, men får de nok ut av det?

Kanskje Norge ikke er stort nok for masse fanklubber. Kanskje vi skulle hatt en som reiste rundt til Kollen, Ullevål, Vikersund, Kvitfjell, Vikingskipet og sandvolley i Sandnes.

Noen må gjøre noe. Jeg er så utrolig lei av “seier’n er vår”.